Eksistensiell krise?

Er det ikke rart at de dagene man ikke gjør noe så går tiden rasende fort? Man tenker man har så mye av den. Tiden altså. Men i realiteten så flyr den bare forbi, ganske nådeløst og uten å gi deg noe gratis. Jeg skulle jo bo i utlandet, backpacke rundt halve jorden, seile i Karribien, skrive en bok, gjøre en forskjell, være young professional i New York, lage podcast, være frivillig i Leger Uten Grenser, bli yogalærer og jobbe i FN. Lage et fotavtrykk i historien liksom. Være viktig for noen. En som skaper sin egen fremtid.

Jeg sier ikke at jeg ikke har fått det til eller at jeg er i ferd med å bli en utdatert hyllevare, men du vet når det dukker opp sånne minner på Facebook “Hi Ida! This is 8 years ago today” så lurer man jo på hva som har skjedd. Nostalgien setter inn. Angsten skyter fart. Har jeg utnyttet tiden godt? Og enda verre. Hvor mye tid har jeg egentlig til å få til det jeg vil? Blir det ikke litt rart å dra på backpackertur til Bali når man er 46 og plutselig er hun skrullete damen med sunblock og batikkbukser? Mest sannsynlig. Det er bare det at alt rundt går så fort for tiden. Sosiale medier  har blitt et slags vindu til verden som minner deg på alt du ikke får gjort. Alle de kritthvite strendene på Phillipinene som gjenstår å besøke og de fine bilene du aldri får kjørt fordi du strengt talt ikke har lappen og behandler girspaken som en overivrig innbruddstyv med brekkjern.  I tillegg blir man en snikbeundrer av andres liv som jo i de fleste tilfeller ikke er ekte, men den polerte og mye regisserte versjonen med VSCO filter. Det er jo bekymringsverdig når man plutselig etter en liten uskyldig scroll befinner seg dypt inne i illusjonen av noen andres liv og bare;  Hmm .. Jeg lurer på hvordan broren til fetteren til hun pene damen på Instagram har klart å bli seriegründer og jobber i San Francisco mens han holder seg såpass godt i form? Virkelig Imponerende!!

La oss ikke glemme det intellektuelle aspektet. Informasjonsoverflod, søken på intellektuell annerkjennelse og frykten for å ikke være “up to date”. Når man blir en viss alder så begynner folk å spørre hva du driver med og svaret du kommer med vil etter all sannsynlighet påvirke hvordan personen ser på deg. Jobb og indetitet henger jo liksom sammen. Her har også tilgangen på andres suksesshistorier litt av skylden. Man vil jo være en ung og lovende.  En som får det til og som har smarte ting å melde i forsamlinger med andre smarte mennesker. En Linkedin personlighet. Samfunnsstemme. Påvirker. Problemet er bare at dette indre forventningspresset ofte har motsatt effekt. Jo mer man stresser med å fremstå på en viss måte jo større er fallhøyden når man keiter det til og tar seg selv i fable om Tokys første pandababy Xiang Xiang istedenfor ressonementet du hadde planlagt om Russisk energipolitikk. Det skjer. Vi har alle sluppet en liten brainfart. Man kan ikke alltid lese “The Economist” perm til perm før frokost, høre politisk kvarter før kl. 08.00, sveipe innom NY Times, BBC, CNN, Financial Times og Washington Post før jobb og få dosen med Vice, FastCompany, Medium og Techcrunch på en og samme tid.  Noen ganger er det greit å bare kikke innom VG også eller se hvileløst på fugler mens man drikker morgenkaffe. Ornitologer er jo tross alt dritsmarte! Sannsynligheten er der for at man blir dummere jo mer man stresser med å fremstå smart og at vi alle sammen må sendes på hjernespa for å reprogrammeres  til å fokusere på en ting av gangen. Konklusjon: Ambisjoner er bra. Å gå på veggen for å oppfylle samfunnets forventninger om vellykkethet og “smartness” er ikke det.

Dette SOME  #livet.  Har det skapt en større frykt for å mislyktes? For å leve i en slags konstant bakrus av opplevelser man aldri får oppfylt? Jeg føler meg i så tilfelle litt klein tror jeg. Drømmer er aldri feil å ha, men dersom man blir skuffet hver morgen når man våkner opp og livet fortsatt består av pulverkaffe, slappe undiker og kneippbrød så blir jo følelsen av å ikke strekke til sine egne fremtidsvisjoner overhengende stor. Og da blir vi deppa hele gjengen. Og plutselig bryter den ene etter andre ut av etablerte rammer og flytter til LA for å bli Reiki coach med en 20 år yngre surfer som heter John og kjører camper van med sånne bittesmå lysranker og ukulele på veggen. Og det er jo kult det. Men skulle man velge å realisere seg selv der man er og med de forutsetningene man har så er det bra det og eller? De store drømmene har jo en tendens til å komme av de små eventyrene. Litt på samme måte som jeg håper denne teksten bringer meg litt nærmere den sjelesettende romanen jeg vil skrive. Kanskje det er godt nok å prøve så godt man kan. Og kanskje eksistensielle kriser ikke er så farlig om man husker å puste litt innimellom…#yoga

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s