Stille kaos

Når hverdagen løper fra deg kan det noen ganger være fint å bare sette seg på et tog.

Det var en sånn kald og deilig høstmorgen. Du vet de dagene når luften er klar og man graver halsen litt ekstra ned i høyhalseren for å hente varme mellom huden og myke ullfibre. Autopiloten var stilt inn på vanlig kurs. Opp kl.05.30, slepe en trøtt kropp inn på fliselagt gulv til de varme strålene fra dusjen som egentlig var litt irriterende fordi dusjhodet var ødelagt og strålene var altfor svake. Opplevelsen ble heldigvis kompensert av en kopp passe sterk kaffe i en altfor stor kopp. Nå sto jeg på perrongen på Røa stasjon og observerte de ærlige ansiktene til menneskene rundt meg mens jeg prøvde å sortere tankene om dagens gjøremål. Morgendisen lå som et slør over trikkeskinnene og glimtet av utsikt mot byen som smeltet sammen med skarpe solstråler. Jeg kjente en velkjent følelse snøre igjen brystet og heve pulsen. Stress. Cortisol og adrenalin på vei fra binyremargen til blodet og bukhulens organer. Lammende for tankevirksomheten og en utømmelig kilde til høye skuldre blant mennesker verden over. Plutselig kom t-banen snirklende gjennom tunnelen og alle menneskene beveget seg mot vognen for å sikre seg en plass. Jeg kavet med mobilen som hadde tatt trippel salto rundt ledningen på øretelefonene. Ganske sikkert topp 10 irriterende ting i verden.

Der inne i vognen satt vi som vuggende kjegler på rad og rekke. Noen stirrende tomt ut i luften, andre med hodet dypt nede i en nettavis og en annen tilsynelatende fortsatt i REM søvn. Det er noe litt vakkert med de tidlige morgentimene og mennesker på kollektivtransport. Man har ikke så mange skjold å gjemme seg bak for man har gjerne ikke rukket å konstruere dem enda. Man er bare et menneske som kanskje såvidt har fått dekket sitt primærbehov og som gjør så godt man kan. Sårbar og ubesudlet. Kanskje med litt prim og babygulp på skjorten eller med tårer i øynene fordi man nettop har kranglet med kjæresten og forseglet det hele med å smelle inngangsdøren så hardt igjen at naboen våknet.

IMG_1314

 

Øynene mine møtte blikket til mannen overfor meg som tilsynelatende hadde noe stort å forberede seg til denne dagen. Han fiklet med snusboksen, vetet såvidt overleppen og så brydd ned på de blanke skinnskoene mens han trampet taktvis og lett med den ene foten. Det litt skjeve smilet og ærlige blikket kunne likevel avsløre en usikkerhet som verken blanke sko eller stramme dressjakker kan gjemme. “Kjenner du på det du også?” tenkte jeg spørrende inni meg. “Er du redd for å ikke strekke til?”..Jeg vet hvordan det er, men jeg vet ikke alltid helt hvordan jeg skal møte det. Det er sikkert flere av oss i denne vognen. Jagende og alene med vår egen uro. Vi burde lage en slags klubb.

Inni meg denne dagen var det fullstendig kaos. Jeg kunne høre hjertet mitt like høyt som den velkjente stemmen fra damen på Ruters høytalerannlegg; “Neste stopp er Nationalteateret”..”Stortinget”..”Jernbanetoget”…Jeg nøt å bare sitte der vuggende og midlertidig apatisk. Likevel slo autopiloten inn der den skulle og jeg reiste meg på Oslo S. Hjerteslagene ble akkompagnert av tutende biler, meglerprat, gråtende babyer og en gatemusikant på elektronisk fiolin.  Pust med magen nå. Hva er det verste som kan skje? Adrenalinet hadde for alvor satt inn støtet i de adrenerge reseptorene og resten av nervesystemet slik hormonene gjør når man er redd for katastrofe. System overload. Jeg fortsatte målrettet mot en ny dag mens jeg kjente telefonen vibrere hvileløst i lommen. Ping! Ping! Ping! Ny mail. Nytt anrop. Ny avtale. Ping! Ping! Er du der Ida?? Å. Den som bare for en liten stund kunne skru av autopiloten, sette på pause og legge seg selv til lading i et vakuum der tankene får seile forbi uten forstyrrelser eller umiddelbare forpliktelser. Jeg får det ikke alltid til i de få timene av døgnet hvor det forventes at man gir, leverer varene og er positiv, påkoblet og fokusert. Kanskje er jeg dårlig til å lage sånne skjold som beskytter mot det som tar energi.  Det virker i så tilfelle å henge sammen med den 2`eren jeg fikk i sløyd.

idanatur

Alle mennesker er forskjellige, men de færreste av oss er skapt for å være et mottakssenter for tusenvis av digitale og fysiske inntrykk som krangler om oppverksomheten. Jeg har med årene lært at jeg er en drøvtygger som noen ganger trenger tid til å fordøye og prosessere alt jeg tar innover meg.  For i 120 km i timen går hverdagen og den venter ikke alltid selv om man løper skikkelig fort. Verken på dresskledde menn med blanke sko eller en 27 år gammel førstegangsgründer. Naturen derimot. Den er både konstant og tålmodig. Mens vi jager rundt med 10 000 tanker,  7 møter, 5 treningsøkter og 45 arbeidstimer er den der fremdeles og tilbyr den ultimate motvekten for slitne, stressa folk. Stillhet. Der i skauen, alene med egen pust, roser i kinnene og en litt halvfrossen kanelbolle er det ingen forventninger eller krav om vellykkethet. Naturen dømmer ingen fordi det sjelden er noen å sammenligne seg med der ute. Kun deg selv. Å halleluja hvilken glede det er kun å mestre de små tingene som å finne frem på et gammelt kart eller fyre en primus når man i hverdagen er så fryktelig redd for å ikke få alt til. Det er en fin påminnelse om at oppi det hele så er vi bare noen rare dyr som gjør så godt vi kan med det vi har foran oss.

Den samme dagen satte jeg meg derfor på et nytt tog. Til et sted langt bort med analoge sanseinntrykk og en stor pauseknapp. For mellom kaos og lykke ligger det gjerne et fjell. Eller ihvertfall en myk mosekledd haug og litt perspektiv.

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s